written in the stars
Onsdag 11. November 2009
En drøm ble til et mareritt, deretter til virkelighet. Man kan ikke tro det man ser, det er uvirkelighet, slik finnes ikke i min verden. Man lukker øynene, tenker at da man våkner igjen er alt bra. Samtidig sitter jeg og ser på han og har det håpet, den drømme om at han kommer til livet igjen, at han våkner opp og at alt bare var en innbillelse. Jeg åpner sakte øynene igjen, men enda så går det ikke opp for meg at personen er borte, han er død. Håpet flyr sakte vekk, man føler seg tom. Med det første er det ingen sorg, bare tårer og tomhet. Jeg går igjennom dagene på autopilot, ingen følelser eller uttrykk finnes, jeg bare er der. Lyset blir mørkt, glede blir til sorg, uvirkelighet blir til virkelighet. Man gir og føler skyldighet. Det starter med smerte etterfulgt av hat, aggresjon og depresjon. Man blir etterfulgt av tusenvis av spørsmål som ingen kan svare på. Skam dekker hjertet mitt, og knekker meg som en sovende kreftsykdom. Hva slags verden er det vi lever i, der alt handler om respekt, og er man ikke som ''alle andre'' blir man ikke godtatt i denne verden. Man funderer ofte over om det er noen slags kur over menneskers sykdom, eller har dem inget hjerte? Men hva vet jeg, jeg har ikke hjerte selv. Det er svart, og det smuldrer opp bit for bit hvert sekund. Man vil bare bli høy på narkotika, drikke seg ordentlig full eller bare forsvinne, bare dø. Slike tanker kommer og går. Man har jo disse så kalte bedre dagene, men ingen like bra som før. Jeg er ikke meg, jeg er en annen person, og kommer aldri til å bli den samme, gamle, glade personen igjen. Uansett hvor mye jeg smiler, vet jeg innerst inne at det hele er falskt. Jeg er kjedelig, svart og tom. Vil bare gjemme meg under dyna i all evighet. Jeg vil skrike, jeg vil fortelle mennesker hvor vondt jeg har det. Men jeg klarer ikke, jeg er for feig. Det går ikke et sekund uten at jeg tenker på deg. Jeg griner for deg, skriker for deg, ber for deg. Savnet er stort, det finnes ikke ord. Men uansett hva jeg enn gjør får jeg deg aldri tilbake. Følelsen av å holde rundt deg flyr sakte vekk. Bare det å sitte å kjenne på de snøbleke, iskalde kinnene dine, kunne jeg gjort i all evighet. Men jeg kan ikke, jeg får aldri se deg, høre deg, prate med deg eller kjenne deg igjen. Du er borte, for alltid..
Minnene er alt som er igjen. Minner av solstrålen i mitt liv, den som fikk meg til å gråte, le, smile og skrike. Solstrålen er borte, og jeg er ikke den jeg var. Gjennom hele livet har du vært der for meg. Du var alltid så glad og positiv. Du var en fantastisk person, min elskede bror. Vi har gått gjennom så mye sammen, både negativt og positivt. Det er så hardt å innse sannheten, sannheten om at du er død, at du ikke eksistere. Det skjærer i hjertet mitt da jeg hører ditt navn. Alt det vi har opplevd sammen, alle drømmer om fortid jeg hadde for deg. Bare tanken på mine siste ord til deg får meg til å knekke sammen. Jeg fikk aldri sjansen til å si unnskyld, sjansen til å fortelle deg hvor bra du er og hvor mye jeg setter pris på deg. Jeg fikk aldri sagt det, og nå er det for sent. Unnskyld for at jeg var så dum, for at jeg ikke tenkte. Bare du kunne ha sett på meg, sett hvor lei meg jeg er, sett hvor fært livet er uten deg tilstede. Bare lyden av stemmen din kunne ha bygd meg en bit oppover. Jeg lider med dine siste stunder her med oss. Jeg vet at du hadde det vondt, men en dag skal alt bli bra igjen. Den dagen jeg får se deg, holde rundt deg, høre deg og snakke med deg.. er jeg i himmelen, med deg.
- '' What ever happened to the young man's heart, swallowed by pain, as he slowly fell apart..''
Det har nå gått et helt år uten deg. Et år fylt med tårer, sorg og tomhet. Livet lever sin gang uten deg, men jeg lever ikke uten deg. Jeg er død på innsiden. Flere netter kunne jeg ikke sove av sterke smerter. Jeg drømte om deg, jeg kjente lukten av deg, jeg så deg i mørket. Men det var nok bare drøm og hallusinasjoner. Jeg vil bare fly opp til deg, holde rundt deg og fortelle deg hvor mye du betyr for meg og hvor glad jeg er i deg. Jeg feller tårer mens jeg skriver dette, samtidig som jeg prøver å holde dem inne. Takk for alt du har gjort for meg, du blir aldri glemt. Du lever inni meg, savnet kommer alltid til å være like høyt. Jeg elsker deg.
Simon Blegeberg Håland 19.09.96 - 11.11.09
